Deler vi for mye og spiller det noen rolle?

The law of online sharing, artikkel: http://www.technologyreview.com/article/39321/?p1=A1
Denne artikkelen handler om at grunnleggeren av facebook Mark Zuckerberg mener at “the amount of information you share on the Web will double”.
Med dette mener han antagelig mer fyldigere detaljerte statusoppdateringer og å dele 4 bilder i stedet for 2. The sky is the limit kan man si. Zuckerberg vil at vi skal dele mer og mer. Noe som igjen antagelig vil føre til  blant annet mer personalisert reklame på sidene til feks facebook sier artikkelen. Artikkelforfatteren er noe skeptisk til at delingen vil vokse seg dobbelt for hvert år uten stopp. Det må jo stoppe engang? eller?

Foreløbig er jo Zuckerbergs lov gjeldende, vi har muligheten til å dele oftere og mer, siden teknologien gir oss tilgang til facebook, twitter og jeg vet ikke hva. Ikke bare hjemme og på jobb-pc, men også på telefonen som har nett-tilgang både på buss, ferje og i ferien. Samtidig som vi som brukere omfavner dette. Nå er det også utviklet app´er som gjør at du kan dele mye av det du gjør rett på facebookprofilen din, feks musikklisten din på Spotify, du kan koble din twitter-konto opp mot facebook og ikke minst joggr-appen din, den kan legge ut alle dine løperunder på din facebookprofil.

Siden du allerede har  tillat appen å koble seg opp mot profilen din på facebook, blir dette friksjonsfri deling. Du trenger altså ikke å trykke på noe liker-knapp, appen setter over informasjonen med en gang du har gjennomført løpeturen din eller oppdatert musikklisten din i Spotify. Denne friksjonsfrie delingen øker kanskje mengden data vi deler og kanskje noe motvillig for noen. (Kan dette ha noe med et iboende ønske om å vises, vise seg frem, vise sin  fremgang, noe som tidligere bare ble gjort på reunions en gang i skuddåret?) Dette er også artikkelen inne på. Vi “liker” noe og dermed ser alle våre venner hva vi “liker” og vi får varsler når noen andre også “liker” samme ting og på den måten får vi bekreftelse på at vi ligner de andre.

Men informasjonen vi deler må være spennende og aktuell for andre og dette kan være utfordringen for flere sosiale medier. Et dårlig eksempel er Blippy, som var et program som skulle dele det du kjøpte. Vi delte gjerne, men informasjonen var ikke pakket inn på en måte som gjorde at brukere orket å se hva andre kjøpte. Poenget må altså være å pakke informasjonen inn på en måte som gjør at jeg gidder å bruke tid på å lese hva du deler. Som artikkelen er inne på, om vi deler tv-program eller nye løperekorder er det kanskje mer interessant for andre enn kvitteringen fra coop og statoil? Artikkelen avslutter med å si at denne veksten av sosial deling bare kan øke viss mye.

For vi andre har bare så mange timer i døgnet vi orker å bruke på å bry oss om det som blir lagt ut på nett av våre venner og bekjente. (Som vi kanskje ikke engang hilser på når vi møter dem på gata).

Dette kan sammenlignes litt med nettverkseffekter eller goder. Slike goder øker når flere bruker dem, som feks Wikipedia. Et online leksikon der vi alle kan publisere det vi vet om et emne og opplyse hverandre på den måten. Litt på samme måte som når din konto på sosiale medier oppdateres etter at du har sett 20 episoder av en god serie, som kanskje jeg synes er verdt å sjekke ut siden du ser ut til å gå god for den. Eller enda bedre; Jeg får tips om hvilke andre bøker noen har kjøpt i tillegg til boken jeg sitter å leser omtalen for på bokkilden.no feks. Dette kalles Collaborative Filtering, ideen bak er at personer som har like forbruksmønstre innen et avgrenset område, feks et likt bokkjøp, også kan ha andre like preferanser. Jo flere som handler, jo mer nyttig vil effekten bli. Det handler om å finne sin virtuelle tvilling skriver Krokan i Den digitale økonomien.

Så kommer spørsmålet; hvor mye skal man dele og hva er konsekvensen av å dele villig vekk hele tiden?
Det første jeg tenker at man går tom for ting å snakke om når man først møtes over en kopp te. For hva gjenstår det å snakke om når alt allerede er publisert og diskutert på nett? Vi vet allerede at vedkommende venn har kjøpt nye nike-sko som tracker alle løperundene hennes. Jeg vet allerede hva hun spiste til lunsj og jeg vet at hun senere denne måneden skal til Roma for å tusle gatelangs med sin kjære. Alt dette vet jeg uti fra statusoppdateringer og åpne samtaler på facebookveggen mellom henne og kjæresten og henne og løpe-appen hennes.

Trenger vi ikke å møtes lenger? eller må vi diskutere oss frem til en møteplan via en av de sosiale mediene før vi møtes, slik at samtalen over tekoppen blir fyllt opp med alt det vi ikke fikk plass til å dele på statusoppdateringen på facebook?

Andre konsekvenser som mange er redde for er hacking. Om noen hacker våre brukerkontoer får de tilgang til alle våre vaner og uvaner, musikksmak og kjøp. Blir det da enklere for en hacker å få tak i kontonummer eller andre foreløbig private opplysninger, kan de misbrukes på noe vis? Kan vi ende opp på store bildeboards over byen i en reklame for de nevnte Nike-skoa som kobler seg opp til gps´en i telefonen som igjen kobler seg på google earth som  igjenkobler på en satelitt og tar bilde av oss mens vi løper?

En annen konsekvens er at alt som blir lagt ut på nett ligger der. Alltid noen eller en server som tar et “skjermbilde” som lagres til evig tid, selv om vi innimellom forsøker å slette siste statusoppdatering som inneholdt et sleivspark i en eller annen retning. Sånn er det også med blogging. Jeg har blogget selv i omlag 2 år og har vært innom så mangt av disse sidene. Mange foreldre deler bilder av ungene sine på disse bloggene, som ofte er som familiens lille avis som kommer i nye utgaver flere ganger om dagen. Slik er det også på facebook. Det er ikke noe problem å laste ned disse bildene for andre. Men det er ikke det største problemet som jeg ser det. Jeg har litt problemer med alle de psyke tenåringer der ute som blogger om hvor lite de spiser og hvor psyke tanker de ofte har. De blogger om et mørkt liv med få lyspunkt, andre blogger om samlivsbrudd med påfølgende smerte som bare dårlige filmer kan inneholde.

Burde det finnes et filter som hindrer oss i å utlevere oss selv? Er vi vår egen største fiende i så fall? Bør vi skjermes for oss selv, og hvem skal i så fall skjerme oss?
Spiller det noen rolle om vi utleverer arvingene naken på et saueskinn, eller legger ut bilder av oss selv når vi trener på stua, eller publiserer hvor lite poeng vi har på wordfeud? Jeg tenker at vi alle må ta en vurdering på dette  og ikke blindt hive oss over alle publiseringsverktøy og programmer som dukker opp.

 

Er informasjonen vi alle legger ut så massiv at våre elektroniske oppdateringer lett drukner i mengden?  

Det er kanskje mer enn nok å “like” og ikke like,

 uansett om vi deler det dobbelte til neste år eller ei?

Alle bildene er lånt fra weheartit.com. En side der du kan laste opp bilder av hjertens lyst og dele dem med resten av verden.

Kommentar til den nye forfatterøkonomien!

Dette er tanker jeg har etter å ha lest Arne Krokan sitt innlegg http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/ om den nye forfatterøkonomien. Krokan  foreslår nye måter forfattere fortsatt kan tjene penger i den digitale verdenen, nå som bokhandling oftere foregår som en digital tjeneste og ikke som en handel av den fysiske boka. Her kommer jo også piratene inn i bildet. Jeg må innrømme å ha lest og hørt på bøker som ulovlig er blitt lastet ned, i disse (yderst få-for mine del) tilfellene sitter jo ikke forfatteren igjen med noe som helst, annet enn heder og ære om boka var god. Unnskyld, Jeg har sluttet med dette og som konsekvens leser jeg utelukkende på engelsk, da Amazon/Kindle tilbyr en litt bedre pris enn feks det Itunes kan tilby på norske bøker.

Noe av fordelen med dagens digitale verden er som Krokan påpeker at vi kan være vår egen utgiver. Vi kan publisere alt vi ønsker på ulike plattformer. Men med alle disse plattformene og verktøyene kommer også jungelbegrepet inn i bildet, hvordan finne frem og hvordan bli funnet i en jungel av rosablogger med dagens outfit, informative som lær-å-ta-gode-bilderblogger og helprofesjonelle som Arne Krokan sin blogg og ulike aviser og magasiner?

Siden alle som vil nå  kan skrive og publisere selv, så kan også forfattere selv endre måten de jobber og distribuerer sine verker på. De er ikke lenger avhengig av å ha en redaktør eller en utgiver bak seg, som til syvende og sist antagelig bestemmer det meste og stikker av med pengene. Det vanskelige med dette er kanskje å få til en garantert inntjening og ikke minst å kunne bli funnet igjen i jungelen uten en utgivers markedsføring.

Man kanskje si at mange av de nye verktøyene og programmene som internett har gjort tilgjengelig for både forfattere og oss andre er disruptive teknologier, siden  de skaper konkurranse til de eksisterende  (og gammeldagse?) måtene å gi ut en bok på. En bok kan feks være en blogg, der forfatteren publiserer et og et kapittel feks  hver dag enten gratis eller med en betalingsmodell. Kanskje kan vedkommende forfatter også invitere sine lesere til å bidra. Ny måte å gjøre det, men gammel ide. (Forskere har jo bidratt til å skrive gratis i ulike interesseblad  i lange tider)
Disruptive teknologier er altså nyvinninger som utforderer de tradisjonelle måtene å gjøre noe på, ofte billigere og enklere. Et annet eksempel som Krokan er inne på er at forfatterens verk kan bli debundlet og remixa av forlaget som setter sammen et opplegg om et visst tema til en lærebok eller lignende. Dette kan også kanskje forfattere selv gjøre ved en felles wiki, på Quora eller blogg? Men kanskje vanskeligere å komme inn på lærebokmarkedet uten utgiver i ryggen, hva vet jeg.

Debundling er når man feks deler opp en bok per kapittel, eller et bedre eksempel; når Itunes deler opp en utgivelse per sang og du kan velge å kjøpe hele utgivelsen eller bare en eller to sanger. På den måten kan du jo på din Iphone sette sammen en liste med  en sang fra hver av dine favorittartister og dermed få en remixa utgivelse til ditt behag. Da har du både debundla og  rebundla de ulike sangene eller kapitlene.

Andre måter forfattere kan tjene penger på er å opprette et slags abonnement for sine lesere. Jeg hadde gjerne vært abonnent til mine kjære krimforfattere Tess Gerritsen eller Liza Marklund.

Men selv om det blir lettere å nå ut til flere, og lettere å få gitt ut det man ønsker kan det bli vanskeligere å leve av det. Man skal bli funnet igjen i jungelen og man må ha noe som flere ønsker å betale for. Krokan har flere forslag til hvordan man kan tjene penger som forfatter, men kanskje er det ikke lenger ideen om å leve av forfatterskapet som blir det viktigste, men heller det å få betalt for noe annet, enten som har med forfatterskapet å gjøre eller noe helt annet, så får man heller skrive på si.

Som et lite apropos til nyvinningene som er kommet på markedet; dette innlegget ble først skrevet i docs.google, både på laptop, på jobb-pc og ikke minst som notater på min Iphone, før det ble smeltet sammen og lagt ut på bloggen. En helt ny måte å gjøre lekser på, og for meg en helt ypperlig måte å arbeide på. Jeg kunne likesågjerne ha vært i Egypt mens jeg skrev og la det ut på internett.

Skal tro om noen finner igjen meg i jungelen?

Hvordan bli god på Ehandel i offentlig forvaltning?

Mye av grunnen til at NTNU startet med E-handel i 2001 var at vi skulle strømlinjeforme måten å handel på. Så tidlig som i 2001 var det et ganske få antall tilbydere av system, få leverandører og få kjøpere i systemene. Vi hadde på den tiden et system fra tidligere IBX, nå CapGemini og systemet var frivillig i bruk.

Senere, rundt 2004/05 ble det startet et prosess på NTNU, som het LØF 2010, NTNU skulle få en ledende økonomifunksjon i 2010. Denne prosessen ble delt opp i flere underprosesser og en av dem het BtB-prosessen. (Bestilling til Betaling)
Nå ble bruken av bestillingsystem mer og mer tvungent og litt flåsete kan man si at man “truet” med Jørgen Kosmo om man ikke fulgte ordre fra høyeste hold. Siden dette var en del av en sentral økonomiprosess hadde vi også forankring i toppledelsen.

I 2008 byttet vi bestillingssystem til basware PM, og samtidig ble det satt opp kurs etter kurs etter kurs og man delte ut roller i systemet. Vi laget også en rolle på sentralt hold som skulle holde alle sammen i hånden og bruker joggesko på jobb, for å kunne løpe ut å hjelpe alle som trengte dette. Dette er nok mye av grunnen til at vi har lyktes. Vi har hatt dedikerte ansatte mange steder som virkelige har vært gode endringsambassadører og ikke minst fra sentralt hold har engasjement og ikke minst tid på telefon og mail værrt uvurderlig hjelp for de som fikk roller ute på fakultet og institutt.
Noen gikk altså bestiller-kurs, andre skulle være godkjennere og disse godkjennere hadde budsjettmyndighet og atter andre hadde rekvirent-rolle, det vil si at bestiller måtte lese gjennom deres bestillinger før de ble sendt videre til godkjenner, vi satte opp rutinene slik at når bestiller skulle sende avgårde en bestilling (som systemet gjorde om til en pdf som ble sendt på mail), ble den først altså sendt til godkjenner. På den måten hadde vi full kontroll over hvilke penger som allerede var brukt og vi slapp mer kontroll i ettertid når varene og fakturaen kom. Det var kun ved uforventede summer på faktura at det ble flere kontroller.

Fakturasystemet er også slik oppbygd at om faktura stemmer omtrent på krona (300 kroner i pluss/minus), så går fakturaen automatisk å legger seg til utbetaling på rett dag. Dette minsket blant annet våre inkassoutgifter betraktlig. Før kunne jo hvem som helst til hvilken som helst tid på døgnet “gå på byen” og handle hva som helst og få utgiftene betalt av NTNU. Fakturaene havnet ofte i en skivebordskuff til enten den som kjøpte varene eller kanskje en instituttleder.

Sånn er altså våre rutiner også i dag og vi har etter å ha jobbet mye med dette gjennom flere år tatt ledelsen når det gjelder E-handel i det offentlige. Det finnes en statistikk som Difi (direktoratet for forvaltning og IKT) har laget som viser antall fakturaer som refererer til et bestillingsnummer og NTNU rager høyest i toppen med flotte 70%. Nestemann på listen ligger på omkring 50%, nr 10 på denne listen ligger på omlag 10%, så NTNU har absolutt funnet en god måte å gjøre dette på som fungerer for oss.

Når det er sagt har CapGemini (leverandør av Markedsplassen) og Difi forsket på våre arbeidsrutiner og oppgaver og prøver å lage et opplegg for opplæring for andre offentlige etater. De konkluderte med at det var ikke på grunn av enkle og strømlinjeformede prosesser at vi var best i landet, men kanskje mer til tross for.

NTNU har jobbet mye med E-handel og prøvd ut flere måter å bli god på og denne erfaringen er nok mye av årsaken til at vi er blitt såpass gode. Vi var også blant de første i offentlig forvaltning som begynte med dette og vi har på mange vis banet vei for mange av de som kommer etter nå.

Ahoy world!

Mitt første blogginnlegg på wordpress.

Har annen blogg på hjelpmegselv.blogg.no

Denne bloggen er kun ment for et kurs jeg tar på NTNU Videre og kommer ikke til å inneholde mye mer enn svar på oppgaver i dette kurset.