Deler vi for mye og spiller det noen rolle?

The law of online sharing, artikkel: http://www.technologyreview.com/article/39321/?p1=A1
Denne artikkelen handler om at grunnleggeren av facebook Mark Zuckerberg mener at “the amount of information you share on the Web will double”.
Med dette mener han antagelig mer fyldigere detaljerte statusoppdateringer og å dele 4 bilder i stedet for 2. The sky is the limit kan man si. Zuckerberg vil at vi skal dele mer og mer. Noe som igjen antagelig vil føre til  blant annet mer personalisert reklame på sidene til feks facebook sier artikkelen. Artikkelforfatteren er noe skeptisk til at delingen vil vokse seg dobbelt for hvert år uten stopp. Det må jo stoppe engang? eller?

Foreløbig er jo Zuckerbergs lov gjeldende, vi har muligheten til å dele oftere og mer, siden teknologien gir oss tilgang til facebook, twitter og jeg vet ikke hva. Ikke bare hjemme og på jobb-pc, men også på telefonen som har nett-tilgang både på buss, ferje og i ferien. Samtidig som vi som brukere omfavner dette. Nå er det også utviklet app´er som gjør at du kan dele mye av det du gjør rett på facebookprofilen din, feks musikklisten din på Spotify, du kan koble din twitter-konto opp mot facebook og ikke minst joggr-appen din, den kan legge ut alle dine løperunder på din facebookprofil.

Siden du allerede har  tillat appen å koble seg opp mot profilen din på facebook, blir dette friksjonsfri deling. Du trenger altså ikke å trykke på noe liker-knapp, appen setter over informasjonen med en gang du har gjennomført løpeturen din eller oppdatert musikklisten din i Spotify. Denne friksjonsfrie delingen øker kanskje mengden data vi deler og kanskje noe motvillig for noen. (Kan dette ha noe med et iboende ønske om å vises, vise seg frem, vise sin  fremgang, noe som tidligere bare ble gjort på reunions en gang i skuddåret?) Dette er også artikkelen inne på. Vi “liker” noe og dermed ser alle våre venner hva vi “liker” og vi får varsler når noen andre også “liker” samme ting og på den måten får vi bekreftelse på at vi ligner de andre.

Men informasjonen vi deler må være spennende og aktuell for andre og dette kan være utfordringen for flere sosiale medier. Et dårlig eksempel er Blippy, som var et program som skulle dele det du kjøpte. Vi delte gjerne, men informasjonen var ikke pakket inn på en måte som gjorde at brukere orket å se hva andre kjøpte. Poenget må altså være å pakke informasjonen inn på en måte som gjør at jeg gidder å bruke tid på å lese hva du deler. Som artikkelen er inne på, om vi deler tv-program eller nye løperekorder er det kanskje mer interessant for andre enn kvitteringen fra coop og statoil? Artikkelen avslutter med å si at denne veksten av sosial deling bare kan øke viss mye.

For vi andre har bare så mange timer i døgnet vi orker å bruke på å bry oss om det som blir lagt ut på nett av våre venner og bekjente. (Som vi kanskje ikke engang hilser på når vi møter dem på gata).

Dette kan sammenlignes litt med nettverkseffekter eller goder. Slike goder øker når flere bruker dem, som feks Wikipedia. Et online leksikon der vi alle kan publisere det vi vet om et emne og opplyse hverandre på den måten. Litt på samme måte som når din konto på sosiale medier oppdateres etter at du har sett 20 episoder av en god serie, som kanskje jeg synes er verdt å sjekke ut siden du ser ut til å gå god for den. Eller enda bedre; Jeg får tips om hvilke andre bøker noen har kjøpt i tillegg til boken jeg sitter å leser omtalen for på bokkilden.no feks. Dette kalles Collaborative Filtering, ideen bak er at personer som har like forbruksmønstre innen et avgrenset område, feks et likt bokkjøp, også kan ha andre like preferanser. Jo flere som handler, jo mer nyttig vil effekten bli. Det handler om å finne sin virtuelle tvilling skriver Krokan i Den digitale økonomien.

Så kommer spørsmålet; hvor mye skal man dele og hva er konsekvensen av å dele villig vekk hele tiden?
Det første jeg tenker at man går tom for ting å snakke om når man først møtes over en kopp te. For hva gjenstår det å snakke om når alt allerede er publisert og diskutert på nett? Vi vet allerede at vedkommende venn har kjøpt nye nike-sko som tracker alle løperundene hennes. Jeg vet allerede hva hun spiste til lunsj og jeg vet at hun senere denne måneden skal til Roma for å tusle gatelangs med sin kjære. Alt dette vet jeg uti fra statusoppdateringer og åpne samtaler på facebookveggen mellom henne og kjæresten og henne og løpe-appen hennes.

Trenger vi ikke å møtes lenger? eller må vi diskutere oss frem til en møteplan via en av de sosiale mediene før vi møtes, slik at samtalen over tekoppen blir fyllt opp med alt det vi ikke fikk plass til å dele på statusoppdateringen på facebook?

Andre konsekvenser som mange er redde for er hacking. Om noen hacker våre brukerkontoer får de tilgang til alle våre vaner og uvaner, musikksmak og kjøp. Blir det da enklere for en hacker å få tak i kontonummer eller andre foreløbig private opplysninger, kan de misbrukes på noe vis? Kan vi ende opp på store bildeboards over byen i en reklame for de nevnte Nike-skoa som kobler seg opp til gps´en i telefonen som igjen kobler seg på google earth som  igjenkobler på en satelitt og tar bilde av oss mens vi løper?

En annen konsekvens er at alt som blir lagt ut på nett ligger der. Alltid noen eller en server som tar et “skjermbilde” som lagres til evig tid, selv om vi innimellom forsøker å slette siste statusoppdatering som inneholdt et sleivspark i en eller annen retning. Sånn er det også med blogging. Jeg har blogget selv i omlag 2 år og har vært innom så mangt av disse sidene. Mange foreldre deler bilder av ungene sine på disse bloggene, som ofte er som familiens lille avis som kommer i nye utgaver flere ganger om dagen. Slik er det også på facebook. Det er ikke noe problem å laste ned disse bildene for andre. Men det er ikke det største problemet som jeg ser det. Jeg har litt problemer med alle de psyke tenåringer der ute som blogger om hvor lite de spiser og hvor psyke tanker de ofte har. De blogger om et mørkt liv med få lyspunkt, andre blogger om samlivsbrudd med påfølgende smerte som bare dårlige filmer kan inneholde.

Burde det finnes et filter som hindrer oss i å utlevere oss selv? Er vi vår egen største fiende i så fall? Bør vi skjermes for oss selv, og hvem skal i så fall skjerme oss?
Spiller det noen rolle om vi utleverer arvingene naken på et saueskinn, eller legger ut bilder av oss selv når vi trener på stua, eller publiserer hvor lite poeng vi har på wordfeud? Jeg tenker at vi alle må ta en vurdering på dette  og ikke blindt hive oss over alle publiseringsverktøy og programmer som dukker opp.

 

Er informasjonen vi alle legger ut så massiv at våre elektroniske oppdateringer lett drukner i mengden?  

Det er kanskje mer enn nok å “like” og ikke like,

 uansett om vi deler det dobbelte til neste år eller ei?

Alle bildene er lånt fra weheartit.com. En side der du kan laste opp bilder av hjertens lyst og dele dem med resten av verden.